Digital Cover: The Quick Style Phenomenon

"Du må gjøre det til ditt eget. Ta med hele bakgrunnen din inn i det," sier Nasir Sirikhan.

Vi står under det store glasstaket i Vigelandsmuseet i Oslo, omringet av artisten Gustav Vigelands ruvende monolittskulpturer som forestiller masser av sammenfiltrede grantittkropper. Jeg har spurt Nasir, en av grunnleggerne av det norske dansefenomenet Quick Style, om å lære meg et dansetrinn; et hvilket som helst trinn som er passende for et fryktelig ukoordinert individ (eller «ikke-dansere», som Nasir og gjengen så diplomatisk kaller oss).

Han setter én fot foran den andre, før han uanstrengt hopper og ender opp i motsatt retning. Og gjentar. Det ser enkelt ut. «Din tur», sier han med et oppmuntrende smil. Det tar noen sekunder før jeg får flyten på det, men jeg klarer det til slutt. «Ok, så legger du til dette», sier han mens han skyver overkroppen frem og tilbake mellom hver gang han snur seg. Jeg prøver, svært klønete, å kopiere Nasirs bevegelser – og trenger vel ikke å nevne at det er vanskeligere enn det ser ut. "Dette klarer du," sier han oppmuntrende. Til min store overraskelse ender vi opp i takt. Jeg har likevel en mistanke om at jeg ikke ser like kul ut som ham.

"Når vi danser, ser folk mangfold – personer fra ulike bakgrunner – som samarbeider som én energi og én familie," sier Nasir, 31. Vi får selskap av de andre grunnleggerne i Quick Style, to gutter som tilfeldigvis faktisk er i familie, de 32 år gamle tvillingbrødrene Suleman og Bilal Malik. De nikker samtykkende. For tiden representerer de elleve medlemmene i dansegruppen (hvorav ti er med i videoopptaket vårt) en rekke ulike bakgrunner, fra kinesisk og finsk til norsk og taiwansk. De beveger seg i en salig blanding av hiphop-inspirerte dansestiler fra hele verden. Og effekten er smittsom; bare spør de 92 000 individene som kommenterte da gruppens bryllupsdans gikk viralt og fikk hele 103 millioner visninger etter at den ble lastet opp i fjor sommer.

"De hadde ikke øvd engang," sier Suleman om dansen som startet entusiasmen rundt Quick Style. Selv om Suleman ikke deltok i danserutinen, var han fortsatt en viktig del av den: den 12 minutter lange dansen var nemlig en gave til ham og konen, overlevert med begeistring i bryllupet deres. Vanligvis når gjengen lager en koreografi, er det for å imponere publikum med en mest mulig kompleks rutine med sømløs utførelse. Men denne gangen var målet, i følge Bilal, at «de skulle kose seg» og kanskje viktigst av alt, at de selv hadde det gøy i prosessen.

Bryllupsvideoen var uten tvil et uforglemmelig øyeblikk – kanskje til og med det mest uforglemmelige – men det var neppe Quick Styles første. Allerede i 2009 mens trioen fortsatt danset under navnet Quick, tok de førsteplassen i Norske Talenter. Dette var en prestasjon som ble fanget opp av det populære sørkoreanske boybandet BTS (mer om det senere). Når man ser danseklipp av Quick fra over et tiår tilbake, er det ikke tvil om at de har talent i særklasse. Men med bryllupsvideoen var det bare noe som sa pang. År med trening møtte den kulturelle mosaikken av dansernes bakgrunner (først og fremst på musikkfronten hvor sørasiatisk musikk – spesielt gamle Bollywood-hits – veves sammen med amerikansk R&B). Og sist men ikke minst, ble denne suksesskomboen smurt inn med en spesiell saus: glede. «Det er litt det samme som om du er mesterkokk og lager kjempedyr restaurantmat, og så går du hjem og lager omelett til vennene dine, strør på litt tilfeldig krydder, sant, jeg vil bare lage noe trøstemat», sier Nasir. «Og den trøstematen er vinneren.» Det er akkurat slik han sa under den korte dansetimen vår tidligere: Ta med hele bakgrunnen din inn i det.

Nasir, som er norsk-thailender, og Malik-tvillingene, som er norsk-pakistanere, ble venner på skolen i hjembyen Oslo da de var i den vanskelige overgangen mellom 13 og 14 år. "Da vi møttes gikk de kledd i matchende klær. Ingen klarte å se forskjell», sier Nasir mens han peker på tvillingpartnerne sine. «De gikk med hodetørkle, oversized t-skjorter, baggy jeans og digre øreringer."

"Du gikk også i baggy klær," skyter Bilal inn.

"Jeg gikk med Eminem-klær." bekrefter Nasir.

De hadde mer til felles enn bare den estetiske smaken. :Vi var så annerledes enn alle andre," sier Bilal. "Det gikk mye i å uttrykke seg selv," legger Nasir til. "Alle holdt seg liksom innenfor komfortsonen. Vi uttrykte oss selv litt mer, og det var på den måten vi fant hverandre." Jeg noterer meg at den kollektive holdningen deres ikke høres spesielt norsk ut, og trioen nikker samtykkende. Suleman konkluderer: "Vi følte en dyp samhørighet med én gang."

Allerede tidlig i den spirende bromancen gikk samtalene over i dans. Det skulle vise seg at dette var enda et fellestrekk. Bilal og Suleman vokste opp med fem eldre søstre som danset konstant («Ikke profesjonelt, bare vanlig dansing», presiserer Bilal). Nasir på sin side, etterlignet dansehelten sin: Michael Jackson. «Jeg nevnte dans og da sier [Nasir] plutselig ‘Jeg kan danse’», sier Suleman. Nasir slo til med en moonwalk der og da. Suleman og Bilal ble imponert. «Vi var ikke like selvsikre», legger Suleman til.

Første gangen Suleman og Bilal hadde en gratis hiphop-time på et ungdomshus i Oslo, var det ikke akkurat slik de hadde sett det for seg. «Det var fullt av damer – vi var de eneste guttene der. Da instruktøren sa ‘Dere gutter kan komme opp her’, løp vi derfra», sier Suleman. «Jeg tisset meg nesten ut.» Det viste seg at hele hiphop- og B-boy-miljøet i Oslo var «veldig lite» og dominert av kvinner. Det at de var unge menn som interesserte seg for dans, var mer enn bare litt uvanlig.

Men nå som Nasir var blitt en del av gjengen, fortsatte de. Mens klassekameratene ble mer og mer oppslukt av fotball, fortsatte trioen å danse – de studerte videoklipp på nettet, tok flere og flere dansetimer, lagde koreografier og øvde på egne danserutiner. «Høydepunktet i dette eventyret er ikke dansen», sier Suleman. «Det er det at vi får gjøre det sammen.»

Fra tidlig av har gruppen latt seg inspirere av både varierte og omfangsrike elementer. Michael Jackson, selvfølgelig («Han er bare, wow, inspirerende», sier Bilal) og den nyutnevnte kreative direktøren i Louis Vuitton, Pharrell («Det er noe ved ham», sier Suleman). Men samtidig idoliserte og dekonstruerte de trinnene til japanske og koreanske dansegrupper, som også ble en blåkopi for den typen karriere de ønsket å følge (være med i konkurranser over hele verden, arrangere møter med fansen, danse sammen med de beste av de beste). Det stoppet ikke med det, de fortsatte å sluke alt de kunne finne om dansestilene i Frankrike og Storbritannia, samtidig som de studerte tyske dansere. «I Europa var de mer freestylere – veldig autentiske», sier Nasir. Til slutt vendte de blikket mot USA – nærmere bestemt Los Angeles – og absorberte hip-hop- og R&B-koreografiene derfra. «Vi observerte alt, hadde øyne overalt», sier Suleman. «Kort sagt, dansenerder.» Eller mesterkokker, om du vil.

Navnet ble derimot hentet fra hjemtraktene: Kvikk Lunsj («Quick Lunch»), den populære norske sjokoladen. I 2011 la de til «Style» rett og slett fordi fansen hele tiden omtalte dansestilen deres som «Quick Style».

Støttet familiene deres dansedrømmen? «Det kunne vært verre», sier Suleman mens han legger til at hans og Bilals pakistanske, muslimske foreldre var uvanlig forståelsesfulle. «De stoppet oss ikke», legger Nasir til, og sikter til sine thailandske foreldre som også setter tradisjonelle karriereveier høyt. «Vi har vært heldige. Å være danser sikrer deg ingenting, uansett hvor du befinner deg i verden.» Da de var yngre, i 2009, startet de et studio i Oslo hvor barn helt ned i niårsalderen kunne ta del i deres enestående dansetilnærming. Nylig åpnet guttene enda et studio, i Chengdu i Kina. Begge stedene fungerer som kreative knutepunkter, hvor deltakerne ikke bare lærer hvordan man beveger seg, men også hvordan man lager og redigerer videoer. Men selv om Quick Style har hatt en voldsom og eksepsjonell suksess innen dans – faktisk den største suksessen i hele Norden – bestemte de seg allerede tidlig i karrieren for å starte et system som gjorde at de ikke kun trengte å basere seg på inntekter fra opptredener. «Vi vet at vi kommer til å bli 40 en dag», sier Suleman, og konkluderer med at en karriere innen dans ikke nødvendigvis er levedyktig på lang sikt.

I tillegg til studioene, samarbeider de også med andre artister, ikke minst med BTS. Da det sørkoreanske boybandet tok kontakt («sikkert fordi de så oss på YouTube», sier Nasir), hadde Quick Style aldri hørt om dem. Det var i 2016, og selv om BTS var kjempepopulære i hjemlandet, var de enda ikke verdenskjent. Likevel var det som en drøm som gikk i oppfyllelse. «Suleman snakket alltid om at han ville lage koreografi for K-Pop», sier Bilal. Trioen lagde koreografien til den anerkjente «Save Me»-videoen. Da den kom ut, forsto de fort at boybandet var en ganske stor greie (i dag har videoen 701 millioner visninger på YouTube). Senere møtte de BTS igjen da de reiste rundt i Norge. «Det regnet, så jeg tror ikke de likte det noe særlig», spøker Nasir.

For dem som ønsker å bli med i Quick Style (meg selv inkludert), er det ingen standardisert prosess. «Det foregår veldig naturlig», sier Suleman. «Vi har egentlig ingen opptaksprøve.» Selv om de lenge hadde hentet ekstra dansere fra innad i Quick Style-studioet for spesifikke prosjekter, var det bryllupsopptredenen som virkelig styrket gruppen. «Da vi opptrådte i bryllupet til Suleman, skjønte vi at disse guttene hadde det som skulle til», sier Bilal. Nesten som bestilt, tilsier mumlingen på den andre siden av veggen at resten av gruppen har ankommet. «Disse guttene har vokst opp i studio med oss», sier Bilal. «De var først elevene våre, men med tiden ble vi som brødre.»

Quick Style har fortsatt base i Oslo (siden familiene deres bor der, vil Norge alltid være «hjemme»), men de reiser ofte jorden rundt, opptrer, møter fans og lager videoer for sine 3,1 millioner følgere. Dagen etter møtet vårt, drar de til Abu Dhabi (majoriteten av fansen deres bor i Midtøsten og Asia). Senere i år kommer de tilbake til Europa hvor de skal turnere i 37 byer sammen med den norske rap-duoen Karpe med et show de kaller Omar Sharif, etter den berømte egyptiskfødte skuespilleren. «Rolling Stone kalte det ‘Verdens vakreste show’, og det er vi som har laget koreografien», sier Nasir. De kommer til å reise med turnebuss, med navnet Quick Style i stort trykk på den ene siden. Det å reise jorden rundt sammen, og vanligvis dele små rom, kommer naturligvis med bivirkninger. «Det er som med en hvilken som helst familie», sier Nasir. «Dere er glade i hverandre, men krangler likevel høylytt. Alt blir vanskeligere fordi du bryr deg.»

Samtalen vår avsluttes og guttene og jeg finner veien inn til de andre medlemmene i Quick Style som holder på å kle seg i ulike varianter av hvitt for videoopptaket vårt. Nasir, Bilal og Suleman deler ut gode klemmer til gjengen, mens de komplimenterer antrekkene. Tidligere fortalte de meg at noen av de andre danserne ikke er vant til å bli stylet, men det ser ut til at de er komfortable med antrekkene, som blant annet inkluderer et gulvlangt skjørt og stramme strikkebukser. Mens jeg hilser på gjengen, stiller de meg det samme spørsmålet om og om igjen: «Hvor kommer du fra?»

Tilbake i museumssalen, og omringet av monolittskulpturer, begynner Quick Style å danse. De har ikke forberedt noe spesielt til opptaket vårt, men de beveger seg likevel som om de er én enkelt skapning oppdelt i 11 kropper. På et eller annet vis vet de når de skal skifte retning, når de skal spinne, når de skal dippe og når de skal gjøre plass til en annen danser. Det er fantastisk å se på. Som om jeg ser historien til 11 menn fra ulike bakgrunner, folde seg ut foran øynene mine.